Ole Christian Apeland, Adm. Direktør I Apeland

Er kommunikasjon sløsing med skattepenger?

– Noen bekymrer seg over at offentlige virksomheter bruker kommunikasjonsbyråer. Jeg synes det er verre at noen virksomheter ikke gjør det. Les Ole Christian Apelands innlegg fra PRprat.no.

Fem kommuner, en fylkeskommune, NSB og Akershus Universitetssykehus står på listen over kunder landbruksminister Sylvi Listhaug arbeidet for da hun var kommunikasjonsrådgiver.

– Kommunene og fylkeskommunenes kjøp av tjenester hos First House framstår i betydelig grad som misbruk av skattepenger og sløsing, sier leder av finanskomiteen på Stortinget, Hans Olav Syversen (KrF), til Dagsavisen.

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen sier til avisen at bruken av PR-rådgivere bare virker mot sin hensikt, og at han som skattebetaler synes dette er problematisk.

God samfunnsøkonomi

Reaksjonene fra Syversen og Solvik-Olsen faller inn i et mønster vi ofte ser når oppmerksomheten rettes mot det offentliges bruk av rådgivere. Etater som bruker penger på byråer latterliggjøres. Men hvorfor?

Det bred aksept for at offentlige virksomheter skal kommunisere med sine omgivelser. Vi har lovverk og retningslinjer for offentlig kommunikasjon, og de fleste offentlige virksomheter har kommunikasjonsfolk. Så det kan ikke være problemet. Det som provoserer, er at det kjøpes hjelp fra eksterne rådgivere.

Hvorfor velger mange å kjøpe hjelp av byråer framfor å bare ha egne ansatte? Det er flere gode grunner:

  • Kapasitet: Byråer gir ekstra kapasitet når man trenger det, og man slipper å bemanne for topper.
  • Kompetanse: Byråer har en annen kompetanse enn egne ansatte, fordi rådgiverne ofte har annen bakgrunn og tilegner seg kompetanse ved å jobbe for mange aktører, både offentlige og private.
  • Kreativitet: Byråer er vanligvis bedre enn etater til å skape kreative kommunikasjonskonsepter.
  • Blikk utenfra: Byråer ser virksomheten fra utsiden, noe som er en fordel når man skal forbedre kommunikasjonen med omverdenen.
  • Leveranse: Man får det man har avtalt, hvis ikke trenger man ikke betale.
  • Lave priser: Anbudssystemet og konkurransen i markedet gjør at man får høy kompetanse til lav pris, sammenlignet med å ansette.

Alt dette tilsier at det er god samfunnsøkonomi å bruke byråer i noen sammenhenger. Virksomheter som aldri bruker byrå er etter min mening enten overbemannet eller tar for lett på sitt kommunikasjonsansvar. Begge deler er galt.

Tynt grunnlag for kritikk

Jeg er overbevist om at både Syversen, Solvik-Olsen og de fleste andre er enige i at kommunikasjon er bra, og i at bruk av byråer kan være en god måte å organisere innsatsen på. Hvis ikke hadde vel ikke Staten vært landets største kjøper av kommunikasjonsbyråtjenester.

Det sentrale spørsmålet blir da: Får de offentlige aktørene god valuta for pengene hos for eksempel First House? Dette er det vanskelig å gi et fullstendig svar på, ettersom både First House og deres offentlige kunder velger å hemmeligholde mesteparten av det som skapes. De som kaller dette for sløsing, gjør det dermed på tynt grunnlag.

Dersom alt var åpent, tror jeg man ville se at effekten av arbeidet til First House og oss andre er varierende. Noen ganger endrer vi mye, andre ganger skjer lite. Det har noe med byråets kompetanse å gjøre, men bestemmes like ofte av oppdragsgiverens forventninger, deres organisering av arbeidet og evne til å ta rådene videre i praktisk arbeid.

Debatt uten fordommer

– Det bør være interessant for de folkevalgte i kommunestyrene å forhøre seg om hva man faktisk har brukt penger på, sier Hans Olav Syversen.

Jeg er enig med ham, men har nok noe andre forventninger til svaret. Jeg tror kommuner og andre offentlige virksomheter i stor grad har kloke ledere som ser at god kommunikasjon har stor verdi, og forstår at byråene er en naturlig og kostnadseffektiv forsterkning. Som skattebetaler er jeg mer bekymret for dem som tror de klarer alt best selv.

Vi bør ha mest mulig åpenhet og debatt rundt offentlig ressursbruk, og byråbruk er en del av dette. Men utgangspunktet bør ikke være fordommer om at det er sløsing å kjøpe råd, men en annerkjennelse av at kommunikasjonsbyråene er en verdifull ressurs, også for offentlig sektor.

Legger vi det til grunn, kan debatten handle om hvordan vi samarbeider best for å gi skattebetalerne mest mulig for pengene. Det er en viktig debatt, og Kommunikasjonsforeningen, som samler både offentlige kommunikatører og byråer, bør være en god arena.

Innlegget er også publisert på prprat.no.