Statsminister Erna Solberg
Statsminister Erna Solberg. Foto: Werner Andersson/Statsministerens kontor på Flickr

Kan vi feire snart, Erna?

– Klimautfordringen og det grønne skiftet angår oss alle. Men kommunikasjonsstrategien rundt bærekraft er ikke bærekraftig. Det bør Erna Solberg gjøre noe med, skriver Ole Christian Apeland i dette innlegget – tidligere publisert i Dagens Næringsliv.

Når norske ledere snakker til sine ansatte, handler det svært ofte om endring, forandring og utvikling. Vi må bli raskere, smartere, mer digitale, mer kostnadseffektive, mer lønnsomme.  Eller kanskje bedre til å selge, bedre til å samarbeide eller bedre til å planlegge. Kravene henger over oss. Jeg vil tro at de aller fleste virksomheter har små eller store endringsprosesser på gang, og mange har blitt svært gode på det.

Men det største kravet om omstilling begrenser seg ikke til arbeidstiden. Omstillingen til et samfunn med lavere CO2-utslipp og energiforbruk følger oss hele døgnet. Det er politikerne, med Erna Solberg i spissen, som har ansvaret for å lede denne omstillingen. Med en kombinasjon av pisk og gulrot drives vi alle mot en mer bærekraftig framtid. Vi skal reise kollektivt, kjøpe elbil, sortere avfall, installere varmepumper, bygge etter nye standarder og bytte til nye typer lyspærer. Helst skal vi også fly mindre, kjøpe mindre, spise mindre kjøtt og senke temperaturen i hjemmene våre.

I tillegg til det vi selv må gjøre, skjer det også store endringer rundt oss, som vi må akseptere i klimaets navn. Målet om fortetting rundt kollektivknutepunktene raserer småhusmiljøer og gir oss høyhus ved stasjonene. Målet om mer grønn strøm kan gjøre fredelige fjellområder til støyende vindmølleparker. Strømregningene vokser når nettleien skal finansiere nye, miljøsmarte kabler. Vi påvirkes alle av kampen for et bedre klima.

Vi som har jobbet med kommunikasjon i mange endringsprosesser, vet hva som kreves for å lykkes. Først må det skapes en felles oppfatning av problemet, og av den felles verdien av å løse det. Deretter må man sette et realistisk mål med delmål, og beskrive konkret hva som forventes av hver enkelt for at målene skal nås. Så må man ha et system for oppfølging underveis, der alle får jevnlige tilbakemeldinger om status, og seiere feires. Dette er avgjørende for å holde oppmerksomheten og entusiasmen rundt endringsprosessen oppe.

Myndighetene er gode på deler av dette. Vi har fått mye informasjon om farene ved global oppvarming. Vi har fått høre hva som er de langsiktige målene, og de fleste av oss tror på at framtiden blir bedre dersom vi klarer å redusere utslipp og energibruk. Vi får hele tiden vite hva vi skal gjøre for å bidra.

Men jeg mener det svikter på statusrapportering og feiring. Jeg tror de færreste har noen oppfatning av hvor mye endringene i våre liv har betydd for klimaet, og om vi skal juble eller gråte. Hvor mye CO2 kutter vi ved å kjøre elektrisk? Hvor mye energi vinner vi på at vi vasker og sorterer all plastemballasjen vår? Hva fikk vi igjen for å kaste ut oljefyren? Hva er gevinsten ved nye oppvaskmaskiner som vasker dårligere enn de gamle? Hvor mye betyr det at vi står på toget fremfor å sitte i bilen?

I det siste har folk protestert mot økning i bompengeavgift. Sinnet mot slike endringer skyldes sikkert i stor grad at man ikke liker å bruke mer penger på bil, men det henger også sammen med det grunnleggende synet på verdien av å redusere biltrafikken. Jeg tror tvilen er stor. Hvor mye betyr alle disse slitsomme endringene i vår hverdag for det store målet? Kommer vi nærmere et utslippsfritt Norge, eller blir det bare rom for større utslipp fra fly med laks til Japan eller flere rike turister fra Kina? Disse sammenhengene sliter jeg med å se, og jeg tror ikke jeg er alene.

Den viktigste motoren i en god endring er gleden ved å lykkes. Tilfredsheten ved å være på god vei mot det store målet. Dersom alle endringene i våre hverdager har positiv effekt på utslipp og energiforbruk, vil vi vi gjerne vite det. La oss få glede oss over suksessene! Denne delen av endringskommunikasjonen er så viktig at den fortjener mange medieutspill, mange offentlige reklamekroner og flere avsnitt i nyttårstalen din, Erna Solberg. Kan vi feire noe snart?

Les innlegget i Dagens Næringsliv her.