Kronikk 20.12.2022

E-post er ikke intervju

Ledere i offentlige etater bør være tilgjengelige for pressen.

En restaurantdriver ved Youngstorget er lut lei av at et stort partytelt sperrer henne inne. Hun klager til Aftenposten, som ber den ansvarlige etaten i Oslo kommune om en kommentar. Bymiljøetaten vil ikke stille til intervju, men sender e-post.

NRK vil spørre Justisdepartementet om vilkår for trosflyktninger. Departementet vil ikke stille til intervju, men svarer på e-post.

Rødt-politiker Mimir Kristjánsson kritiserer NAV for å være for strenge, og at det er for vanskelig å få hjelp. TV2 vil intervjue NAV. Etaten vil bare svare per e-post.

Dette er tre av mange eksempler på et voksende problem. Kommunale, fylkeskommunale og statlige etater nekter å snakke med journalister. Gode samtaler, der pressen får innsikt og kan stille oppfølgingsspørsmål til offentlige ledere, blir erstattet av e-post.

Det mest synlige resultatet av dette er kjedeligere nyhetssaker, der svarene fra offentlige etater ikke er normale, menneskelige svar, men byråkratformuleringer uten liv eller farge. Dessuten ender mye som kunne blitt gode radio- eller TV-reportasjer i stedet som tekst.

Den mer alvorlige konsekvensen er at journalister får vanskeligere arbeidsforhold, slik at kritiske forhold ikke avdekkes, den offentlige dialogen krymper og tilliten til myndighetene svekkes. Åpenhet, dialog og tillit er blant Norges viktigste verdier, og denne praksisen svekker dem.

Ekstra farlig blir denne utviklingen når flere medier sliter med lønnsomheten, og redaksjonene får mindre tid til å grave. Hver eneste gang en offentlig leder avviser en samtale, skapes unødig ekstraarbeid for en journalist, og summen av verdifulle nyheter blir mindre.

Det er et stort paradoks at etatene lukker seg stadig mer, samtidig som antall offentlige kommunikasjonsmedarbeidere øker. Selv små etater har sin kommunikasjonsrådgiver. De jobber ofte hardt for å skape oppmerksomhet, men blir bremseklosser når media ringer.

Staten har sin egen kommunikasjonspolitikk, som også er vedtatt i mange fylker og kommuner. Det aller første statlige prinsippet for god kommunikasjon er åpenhet. Staten skal være åpen, tydelig og tilgjengelig i sin kommunikasjon med innbyggerne, står det.

Hvordan har vi da havnet i en situasjon hvor store deler av staten er lukket og utilgjengelig for journalister som spør på vegne av innbyggere?

En årsak kan være frykt for å dumme seg ut eller gjøre noe galt. Dette er en frykt som vokser og trives i det offentlige, og som gjør alle prosesser litt tregere og vanskeligere. Og ja, det er mulig å dumme seg ut i media, men alle ledere kan etter litt trening bli trygge nok til å møte journalister. Det er en del av det å være leder i dag.

En annen mulig forklaring er at kommunikasjonsavdelingene liker å være «mellommenn» som kontrollerer etatens budskap. Dette er en gammeldags holdning som passer best i diktaturer. En moderne kommunikasjonsfunksjon kvalifiserer ledere og fagfolk til å kommunisere godt, internt og eksternt, og løfter dem frem i offentlighetens lys.

En tredje mulighet er kildene har mistet tilliten til pressen. Enten fordi de har hatt negative opplevelser med journalister, eller fordi de har sluttet å snakke sammen. Pressen må i tilfelle ta sin del av ansvaret for dette.

Tidspress i redaksjonene gjør at mange journalister og kilder ikke lenger møtes fysisk på møter, konferanser eller over en kopp kaffe og lærer hverandre å kjenne, men heller sitter på hver sin tue og spinner myter om hverandre.  

Kanskje er det summen av alle forklaringene. Det er i hvert fall en mangel på tillit, som illustreres godt ved et eksempel jeg fikk fra en journalist i en av våre største aviser forleden: Sammen med et skriftlig svar fra en offentlig kilde, fikk hun et krav om sitatsjekk. Altså en sjekk av teksten etaten selv hadde sendt.

De fleste offentlige etater forstår at det er viktig å bygge og bevare et godt omdømme. Ledere som murer seg inne og ikke vil snakke med journalister, bidrar ikke til det. Omdømmevinnerne er åpne, de lytter og de tilpasser seg omgivelsene.

Ytringsfrihetskommisjonen har i høst vært gode til å understreke hvor viktig det er at folk har frihet til å ytre seg, også i arbeidslivet. Det er bra. Men for ledere i offentlige virksomheter tenker jeg vi ikke bare trenger en rett, men en plikt. Den som er satt til å lede noe på vegne av fellesskapet, bør også ha plikt til å stille til intervju når pressen spør.

Når Oslo kommune ikke tør å snakke med Aftenposten, Justisdepartementet ikke vil snakke med NRK og NAV ikke tør å snakke med TV2, har vi alle et problem. Offentlige ledere som erstatter intervjuer med e-post bør ha som nyttårsforsett å åpne opp og stille opp. Eller finne seg nye jobber.

Motta nyhetsbrev fra Apeland

Noen få ganger i året sender vi ut nyheter og informasjon om seminarer og fagdager. Sett deg på listen.