Nå gleder vi oss til ferie! Noen herlige uker der vi kan sove så lenge vi vil, fylle dagen med ingenting og slippe forventninger fra sjefer, kolleger eller kunder. Ingen bryr seg om hva vi gjør.

For 600 000 nordmenn er ikke dette et sommerfenomen, men hverdagen. De står utenfor arbeidslivet, selv om de er i arbeidsdyktig alder. Hver dag er tom, og kontoen er ikke full av feriepenger. Ingen venter på dem om noen uker. 

Uttrykket «lediggang er roten til alt ondt» skal visstnok stamme fra presten Hieronymus, som levde på 300-tallet. Han skrev at det var viktig å arbeide og gjør noe, slik at djevelen alltid finner deg opptatt.  

Selv om ikke alt som er galt i verden kan føres tilbake til utenforskap, er listen lang nok. Fattigdom, psykiske lidelser og store kostnader for samfunnet er blant dagens djevler.

Statistikksjefen i NAV, Ulf Andersen, har tall på dette. 20 % av de unge fullfører ikke videregående. De har 2-3 ganger høyere sannsynlighet for arbeidsløshet.

Av de 705 098 unge i alderen 20-29 som bodde i landet i 2020, var 71 % i jobb og 11 % i utdanning, mens 8 % bare gikk på trygd og 9 % gjorde «ingenting». Det betyr at 120 000 unge voksne sitter på arbeidslivets reservebenk.

Utenforskap er vondt, og også en enorm kostnad for samfunnet. NAV anslår at vi ved å få bare 10 % av disse unge inn i arbeidslivet kan få en årlig gevinst på 6,3 milliarder kroner. Eldrebølgen gjør også at vi trenger å få flest mulig i arbeid for å dekke samfunnets behov.

Statistikksjefen presenterte nylig disse tallene for Kronprinsparets Fond. Som partner for fondet får vi i Apeland følge deres gode arbeid for inkludering. De støtter blant annet UngInvest, som hjelper skoletrøtt ungdom gjennom videregående, og Sandwich Brothers, som får flyktninger inn i arbeidslivet gjennom produksjon og salg av iskrem.  Nå satser fondet på programmet Flyt, som støtter unge i den krevende overgangen fra ungdomsskolen til videregående.

Kronprinsparets Fond er en av svært mange aktører som jobber for inkludering. Både organisasjoner, skolen og NAV har viktige initiativer for å holde unge inne i fellesskapet, og hjelpe de som har falt utenfor. Det er tiltak vi alle bør heie på.

Nå, når mangelen på arbeidskraft fremheves som et av næringslivets største problemer, bør vi gripe muligheten til å få flere unge i jobb. Det er 62 143 bedrifter med 10 ansatte eller mer i Norge. Hadde vi klart å ansette én ungdom hver, hadde vi sysselsatt alle de fra 20 til 29 som ikke er i utdanning eller på trygd.

Jeg har drevet bedrift i mange år, men må innrømme at jeg ikke har ansatt unge som har stått utenfor. De søker ikke hos oss, og jeg har ikke lett nok etter dem. Men erfaringen med å finne kolleger i andre former for utenforskap er utelukkende gode. Det føles dypt meningsfullt å gi en jobb til en som ikke har en fra før.

Kunne vi fått til en dugnad for inkludering? Det er selvsagt ikke enkelt. Ungdommene må motiveres til å søke, og arbeidsgiverne må motiveres til å se mulighetene i unge uten erfaring og kanskje ikke fullført utdannelse. Men gevinstene er så store at våre politikere burde løfte utenforskap til toppen av prioriteringslisten.

Ett virkemiddel kan være støtte, eller kutt i skatt og avgifter for bedrifter som bidrar i en slik dugnad. Et annet kan være å la bedrifter som ansetter fra denne gruppen få fordeler i offentlige anbudsprosesser. Det finnes helt sikkert også en rekke andre grep som kan brukes, hvis viljen er sterk nok.

Det er selvsagt ikke nødvendig å begrense innsatsen til bedriftene. Mange offentlige virksomheter kan trenge ekstra hoder og hender. Selv om vekst i offentlig sektor ikke er ønskelig, kan det kanskje være fornuftig å la noen flere unge få starte sitt arbeidsliv der.

Utenforskap har vært på den politiske agendaen i mange år. Mye er gjort, men ikke nok. Kanskje tiden er inne for å gjøre et historisk rykk, og få inn reservene? Jeg skulle ønske at NHO, LO, NAV og våre politikere grublet på dette i sommer og kom tilbake med en plan. Flere fortjener å nyte arbeidslivet.

Publisert i Dagens Næringsliv 01.07.22