I disse dager tenker jeg på en samtale jeg hadde med en «statisk mann» i Central Park i New York. Det skjedde for mange år siden, da hele firmaet var på studiereise i USA. Dette var i den tiden da klimabevisstheten fortsatt var så lav at vi tenkte mer på hvordan vi kunne gjøre reisen til en stor opplevelse, enn på hvordan vi skulle legitimere utslippene.

For å få maksimalt utbytte av turen, fikk alle noen oppgaver som skulle løses mellom foredrag og bedriftsbesøk. En av dem var å «adoptere» en amerikaner, i betydningen bli kjent med og utforske historien til. Mitt valg ble altså en statisk mann i parken. Han var kobbermalt fra støvler til caps, og sto stille som en statue hele dagen.

Jeg fristet med servering, og fikk høre historien bak hans spesielle yrkesvalg. Han fortalte at han i mange år hadde vært veiarbeider på noen av Amerikas største motorveier. En dag ble han bokstavelig talt overkjørt av en trailer med 24 hjul. Han påsto at de fleste beina i kroppen hans ble brukket eller knust.

Ulykken førte til et langvarig sykehusopphold, der han fikk god tid til å tenke. Så en lang tid med opptrening. Da han endelig ble friskmeldt, hadde han bestemt seg: Han ville ikke tilbake til veien. Han ville leve som statue i parken.

Det nye yrkesvalget ble et godt valg for ham. Han likte å stå som statue, tenke og betrakte mennesker. Lønnen var også god. Han fikk mer penger fra turistene enn han hadde tjent som veiarbeider. Han så meg dypt inn i øynene og sa: «Den traileren var lykken i forkledning». Opplevelsen var forferdelig, men den førte ham til et bedre liv.

I disse dager er det ett år siden koronaviruset kom til Norge. Selv om selve viruset heldigvis har rammet færre enn fryktet, har tiltakene truffet hardt. Både arbeidsliv og privatliv er forandret. Det har mange negative sider, men samtidig synes jeg det har vært et utrolig spennende og lærerikt år.

Den første og største lærdommen er at avstandsarbeid fungerer overraskende godt for oss kontorfolk. Teams, Zoom og tilsvarende verktøy gjør det fullt mulig å jobbe godt sammen fra hjemmekontorene, og vi kan føle oss nær mennesker vi aldri har møtt fysisk. I Apeland jobber kolleger som aldri har møtt hverandre godt sammen for kunder de bare har sett på skjerm. På mandag begynner en ny kollega, som ingen av oss har håndhilst på.

Den andre, gode erfaringen er opplevelsen av tillit mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Jeg har intervjuet toppledere hver uke hele året i podkasten Lederliv, og ingen har ytret noen bekymring for om alle som sitter hjemme faktisk gjør det de er betalt for. Heller ikke i andre fora har jeg hørt dette omtalt som noe problem. Arbeidslivet preges av tillit, og mange har også vist det gjennom frivillige lønnskutt og andre tiltak for å sikre bedriftene.

Den tredje erfaringen jeg selv tar med meg, er verdien av å se arbeidsplassen på litt avstand. Hjemmekontoret gir et litt annet perspektiv, og noen nye tanker om hvordan virksomheten bør være i årene som kommer. I vår bedrift har vi utviklet flere nye tjenester i løpet av året, og vi har utvidet vårt geografiske markedsområde.

Jeg vet godt at mange ikke har samme opplevelse, men for oss tror jeg pandemien vil ha en rekke positive effekter. Selv om vi gleder oss til å møtes igjen på kontoret, vil erfaringene med avstandsarbeid føre til nye samarbeidsforhold, færre klimaskadelige reiser og et enda mer familievennlig arbeidsliv.

Vi skal ikke glemme de mange triste konsekvensene av pandemien, men la oss også verdsette de gode. Hvis vi som samfunn klarer å bruke det vi har lært på en god måte, kan vi få både lavere utslipp, mer liv i distriktene, lavere boligpriser i byene, økt effektivitet, lavere sykefravær og bedre trivsel.

Vi har overlevd å bli overkjørt. Nå er vi midt i opptreningen til en ny hverdag. Kanskje blir den så annerledes at vi en dag vil tenke på pandemien som lykken i forkledning.

Publisert i Dagens Næringsliv 26.02.21