Arbeid – Velferd – Trygghet. Det var hovedparolen fra LO på 1. mai. Dette er tre ting fagbevegelsen alltid har ønsket seg mer av.  Men ordet «arbeid» er i ferd med å skille seg fra de to andre. Mitt inntrykk er at folk ønsker mer velferd og trygghet, men mindre arbeid.

Ikke i betydningen at folk ikke vil ha jobb. De fleste ønsker fortsatt det, men det blir jo en stadig mindre viktig sak å kjempe for. Arbeidsløsheten er rekordlav, og alle spåkoner og -menn skildrer en framtid der knapphet på arbeidskraft blir et av Norges store problemer. Vi har ingen mangel på jobber – men kanskje på arbeidslyst?

D2 fortalte forrige helg om danske Maj My Humaidan, som snudde ryggen til det hektiske arbeidslivet og flyttet til en gård på en øy med familien. Hun ville bort fra «hamsterhjulet». Det er neppe mange her hjemme som kommer til å gjøre det samme, men interessen for et liv med mindre arbeid synes større enn noen gang.

Jeg har ikke grunnlag for å si at fenomener som «Quiet Quiting» – der man bare gjør et minimum – eller «FIRE» (Financial Independence, Retire Early) har fått fotfeste i Norge. Men det er et faktum at mange pensjonerer seg mange år før de må, og at det er ganske glissent på mange arbeidsplasser fredag ettermiddag.

Fra ledere hører jeg om ansatte som ikke har lyst til å komme på kontoret, og som i hvert fall ikke er interessert i å jobbe overtid. Også i miljøer der lange kvelder på jobben har vært en selvfølge og et slags statussymbol, virker det som om mange har begynt å ta avstand fra ekstra innsats.

Opplevelsen av for mye arbeid kommer på tross av at arbeidsuken har gått jevnt nedover, fra 48 timer på bestefars tid, til 37,5 timer i dag. En rekke offentlige ansatte har sneket seg ytterligere ned de siste årene ved å forhandle seg til betaling i lunsjpausen, slik at fulle dager på jobben plutselig krever 10 timer mindre i måneden.

Bildet er selvsagt ikke entydig. Jeg kjenner mange som jobber masse, både unge og gamle, i offentlig og privat sektor. Men jeg tror noe er i ferd med å forandre seg. Arbeidet blir en mindre del av folks identitet, og arbeidsplassen blir i mindre grad sett på som stedet der man skal gi alt man har av mental og fysisk kapasitet.

Sirin Stav og Lan Marie Berg fra Miljøpartiet De Grønne hevder i en kronikk at åtte av ti unge arbeidstakere har vært utbrent, eller nære ved å bli utbrent. Partiet argumenterer for kortere arbeidstid og mer fritid, og vil prøve firedagersuke med full lønn flere steder.

Fire dager arbeid og tre dager helg høres digg ut. Men hvordan skal regnestykket gå opp, når vi allerede har for lite arbeidskraft? MDG viser til forsøk i utlandet der bedrifter med kortere arbeidstid gjør det like bra økonomisk, og de ansatte er mer fornøyde.

Jeg tviler ikke på at de ansatte er fornøyde, men kan vi gjøre pasientene på et sykehus eller beboere på et sykehjem mer fornøyde ved å kutte 20 % i bemanningen? Vil det styrke hjemmesykepleien, gi en bedre skole, øke oppklaringsprosenten i Politiet, sette fart på behandlingen av byggesaker eller få flere tog i rute? Trolig ikke. Det vil kreve flere folk, og de har vi ikke nå.

Den store X-faktoren her er teknologi. Kanskje kan vi bruke kunstig intelligens og andre hjelpemidler for å øke effektiviteten, men ingen har vel noe godt svar på hvordan det skal skje i helse, omsorg og utdanning i et omfang som kompenserer for eldrebølgen. Det blir spennende å følge utviklingen.

For en del bedrifter er det mer sannsynlig at teknologi kan erstatte folk, og redusere arbeidstid. Men hvis en bedrift må konkurrere med andre som har samme teknologi, er det ikke lett å jobbe så mye smartere enn dem at man kan kutte en arbeidsdag i uka. 

Det logiske er at mer fritid og mindre arbeid vil ha en pris. Det kan være generelt lavere levestandard, noe som vil være bra for klimaet, men som i liten grad appellerer til folk flest. Et annet alternativ er et betydelig kutt i offentlige velferdstjenester. Det er heller ikke en politisk vinnersak.

Før vi kutter i levestandard og velferd tenker jeg vi bør løfte verdien av arbeid. «Vi jobber for mer tid til det som virkelig betyr noe i livet. Mer fritid bør være den nye velferdsreformen», skriver MDG i nyhetsbrevet jeg fikk på arbeidernes dag. Premisset er altså at det er fritid som er viktig i livet, ikke arbeid.

Jeg kjøper ikke det. Fritid er herlig, men det er nettopp i kontrast til arbeid. Det er fint å sitte på kafé eller reise på hytta, men det ligger også utrolig mye glede i å bruke sine evner, få til noe sammen med andre og gi kunder eller brukere noe de ønsker seg. Det er tilfredsstillende å skape inntekter for familien og bidra til velferdssamfunnet gjennom skatt.

Skal vi opprettholde velferd og trygghet, bør samfunnets første store prosjekt være å løfte arbeidsgleden og arbeidslysten. Det kan være bra med redusert arbeidstid i perioder av livet, for eksempel når man har små barn, men det overordnede målet bør være at så mange som mulig jobber mye, smart og lenge.

Utfordringen er å gjøre det til en glede, ikke til et ork. Man bør ønske å bidra. Fleksibel arbeidstid, teknologi, avbyråkratisering og alle andre virkemidler må brukes. Noen bør kanskje jobbe litt mindre, men vi kan ikke møte framtiden med en oppfatning om at mest mulig fritid er det som er viktigst i livet. Jobb er et privilegium man skal bli frisk og glad av, ikke syk og lei av.

Mye ansvar ligger på oss ledere. Vi bør ikke møte ønsker om mindre jobbing med press og tvang, men med nysgjerrighet og endringer som skaper motivasjon. Vi må sørge for at medarbeiderne opplever mening, mestring og autonomi. Vi må se hver enkelt, og forsøke å møte deres ønsker med tiltak som gjør hver dag bedre.

Også fagforeningene og myndighetene har en rolle. Hva kan vi sammen gjøre for å få alle til å ønske å jobbe masse, og kose seg med det? Det bør være blant sakene vi diskuterer fram til valget neste år.

Mitt bidrag i dag er et forslag til neste års LO-parole: «Arbeidslyst for alle er jobb nummer én!». Fikser vi det, tror jeg velferd og trygghet kommer etter.

Publisert i Dagens Næringsliv 05.05.2024