Jeg har nettopp hatt noen inspirerende dager med John F. Kennedy, Elon Musk og Janne Carlzon. Utgangspunktet var et ønske fra familiens romfartsentusiast om å se en rakettoppskyting fra SpaceX i Florida. Turen ga anledning til gjenvisitt på Kennedy Space Center, og til å velge Janne Carlzons klassiker «Riv pyramidene» som flybok. Det ble en tankevekkende kombinasjon.

Kennedy Space Center er en slags ekstremutgave av Teknisk museum, men også en hyllest til den amerikanske ånden. Det enorme teknologiske løftet landet gjorde for å komme først til månen, er fortsatt dypt imponerende.

USA lå godt bak russerne, og hadde bare hatt astronauten Alan Shepard i verdensrommet i 16 minutter da president John F. Kennedy i en tale til kongressen i 1961 lanserte målet om å «sette en mann på månen, og bringe ham trygt tilbake, innen utgangen av tiåret». Året etter gjentok han målet i en berømt tale, der han understreket at USA ikke ville gjøre dette fordi det var lett, men fordi det var vanskelig. En månelanding skulle vise nasjonens storhet.

Varig effekt
Reaksjonene på Kennedys ambisjon var blandet i starten, men i teknologimiljøene utløste den klare visjonen og prioriteringen en enorm mobilisering. Etter hvert som romfartsprogrammet gjorde fremskritt, og særlig etter at Apollo 8 rundet månen i 1968, steg entusiasmen i befolkningen. Månelandingen i juli 1969 samlet nasjonen og blir fortsatt sett på som en enorm triumf for USA.

For å nå målet hadde 400 000 mennesker jobbet sammen i Apollo-programmet, og NASA hadde samarbeidet med over 20 000 bedrifter og universiteter i hele USA. I tillegg til skrittene Neil Armstrong og Buzz Aldrin tok på månen, ga arbeidet store fremskritt og varige effekter innen datateknologi, materialteknologi, kommunikasjon, medisinsk teknologi og bygningssikkerhet.

Sikter mot Mars
Det er mye som skiller John F. Kennedy og Elon Musk, men på Cape Canaveral møtes deres historier. I dag er det Musk som har de mest grensesprengende ambisjonene for verdensrommet. Han er overbevist om at menneskeheten må ha en plan B, eller planet B, og at vi derfor må ta folk til Mars.

Da han lanserte romselskapet SpaceX var det mange som lo. En internettmilliardær som skulle bygge raketter! Det gikk da også ganske dårlig i begynnelsen. De tre første oppskytingene feilet, og han måtte selv bidra med flere hundre millioner dollar for å redde selskapet.

I dag er SpaceX verdens ledende innen kommersiell romfart, og har flere ganger sendt mennesker ut i rommet. Totalt har selskapet hatt snart 500 oppskytinger, hvorav de fleste er ubemannede reiser med last. Falcon 9-raketten vi så sist lørdag fløy sin 24. tur, denne gangen med Starlink-satellitter i lasterommet. Musks drøm er å sende den første Starship-raketten til Mars neste år – foreløpig uten mennesker om bord.

Elon Musk er kjent for å sette store, motiverende mål. Hans visjon for Tesla var å sette fart på verdens overgang til bærekraftig energi. Da han kom inn i selskapet i 2004 var det få som hadde tro på elbiler. Nå er det få som tror på noe annet, og satsingen har gjort ham til verdens rikeste mann.

Fra bunn til topp
Sammenlignet med Kennedy og Musk blir Janne Carlzon liten. Men hans nå 40 år gamle beretning om hvordan han snudde først Linjeflyg og deretter SAS, står godt også i dag. Suksessoppskriften er tydelige visjoner som alle ansatte forstår og støtter, kombinert med store endringer i produkter og priser.

Carlzon skjønte at pengene lå i jobbreiser, og lanserte visjonen om at SAS skulle bli «The Businessman’s Airline», med tilhørende strategi. Bedre service, innføring av EuroClass, lounger og ekstrem punktlighet tok selskapet fra tidenes underskudd til tidenes overskudd, og SAS ble kåret til Årets flyselskap.

Det er ingen tvil om at en sterk og tydelig visjon, med klare mål og en oppnåelig fremdriftsplan, kan ha enorm kraft. Folk blir motivert, det blir enklere å gjøre valg, man trekker i samme retning og opplever felles glede ved å lykkes. Vi drømmer alle om å være på et sterkt, samlet lag.

Vasne slagord
Men hvor er de store visjonene i Norge i dag? Hvilke spennende reiser inviterer politikerne, næringslivsledere, offentlige ledere og kulturpersonligheter oss med på? I et valgår burde det ikke mangle på spennende visjoner.

Men hva får vi? «Trygghet for framtida» fra Arbeiderpartiet, «Ingen slagord» fra Høyre, «Mer frihet» fra Fremskrittspartiet og «For de mange – ikke for de få» fra SV er det de forsøker å friste oss med. Hvor mange får lyst til å klappe eller kjenner hjertet slå litt raskere av denne rekken med vasne slagord?

Politikerne i verdens rikeste land bør ha større ambisjoner enn trygghet og frihet, og det bør være mulig å komme opp med noen store, konkrete og spennende visjoner som kan motivere, inspirere,
– kanskje irritere –, men i hvert fall engasjere.

Hva med en visjon om en rask og offensiv vei gjennom det grønne skiftet, et løfte om at et flertall av de 700 000 som står utenfor arbeidslivet skal hjelpes inn, eller en konkret ambisjon om at det skal være så attraktivt å gå på jobb at verdens høyeste sykefravær halveres? Gi oss noen tydelige, tidfestede og motiverende mål vi kan samle oss om!

Kanskje partilederne burde tatt seg et par dager i Florida.