En av sommerens mange aktiviteter er å slå etter nærgående fluer. Min erfaring er at det er nesten umulig å ta knekken på en flue ved å slå rett på den. Da flyr den unna i imponerende fart. Hvis man derimot tar hendene på hver side av flua og klapper dem sammen, er det gode odds for å ta knekken på den lille, plagsomme.

Jeg er ikke ekspert på fluer, men det ser ut til at flua, til tross for sine fasettøyne, er dårligere til å oppdage farer som kommer fra siden. Eller kanskje den bare reagerer tregere når utfordringene ikke kommer der den venter det. Ikke vet jeg, men det har slått meg at ledere i næringslivet, samfunnslivet og politikken sliter med noe av det samme.

Vi ser stadig at ledere må gå. Ofte etter en mediestorm der de presses fra skanse til skanse, med stort engasjement fra medier, publikum og berørte parter. Enda oftere skjer det i det stille, ved at lederen får beskjed om at han eller hun ikke lenger har den nødvendige tilliten, og derfor må forlate hjørnekontoret. Noen klarer å ri stormen av, for eksempel etter påstander om at man har strukket de statlige reglene for å ansette en man liker, men slike saker sliter på tilliten og kan bli fatale på sikt.

Siden sist gang vi slo fluer, har vi blant annet sett en partitopp, en statsråd, en stortingspresident og en aviskonsernsjef forlate kontorene. Partitoppen sviktet ikke på politikk, men på oppførsel mot partifeller. Statsråden sviktet ikke på arbeidet med politiske saker, men på krenkende adferd på Facebook. Stortingspresidenten var ingen dårlig leder i stortingssalen, men sviktet som byggeleder. Konsernsjefen sviktet ikke i den daglige driften, men dummet seg ut da han uttalte seg i media om kvinneandel i mediebransjen.

Det finnes mange tilsvarende eksempler, både fra det siste året og lengre bakover i tid. Tippesjefen som fikk gresset klippet på firmaets regning og glemte å skatte av det. LO-sjefen som gikk etter anklager om mobbing. Ordføreren som hadde hatt penger i Sveits.

Alle disse sakene har en fellesnevner: Det som feller lederne er ikke hvordan de løser hovedoppgaven, men noe som skjer på siden. Ikke det de konsentrerer seg om, grubler på, diskuterer med sine kolleger og jobber hard med, men noe de gjør uten å tenke så nøye over det. Slik jeg oppfatter det, er alle eksemplene her «unødvendige», i den betydning at lederne hadde håndtert sakene helt fint, dersom det var dem de hadde konsentrert seg om. Men det gjorde de ikke, og da problemene fikk oppmerksomhet, var det for sent.

Sakene illustrerer en av utfordringene ved å være leder: En leder er leder hele tiden, i alle sammenhenger. Lederen blir hele tiden sett og vurdert, og det forventes skikkelig oppførsel på alle områder. Det holder ikke å levere på hovedoppgaven, man må også følge med på utallige små saker som kan utvikle seg til å bli store, og man må generelt leve slik at man innfrir forventningene til rollen. Selv små overtramp kan bli fatale.

Må vi fortsatt regne med at en del ledere må gå på grunn av dumme feil? Jeg er redd for det. Kravene blir stadig høyere, tempoet øker, terskelen for krenking blir lavere og trykket fra tradisjonelle og nye medier blir kraftigere. Selv om de aller fleste ledere forstår lederrollen godt, og er bevisste på sin rolle og sitt ansvar, er det fort gjort å gjøre feil. Særlig på områder man ikke konsentrerer seg om. Derfor er det viktig å ha gode kolleger og rådgivere som følger med, også på det som skjer på siden av hovedoppgaven, stiller kritiske spørsmål og utfordrer lederen på hva som er rett. Ledere som finner, dyrker og lytter til gode rådgivere vil ha mindre risiko for å falle som fluer.

Publisert i Dagens Næringsliv 23.07.18