Statsminister Jonas Gahr Støre (AP). Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret.

Kronikk 14.06.2023

Når er jeg ikke meg lenger?

Hvor skal vi sette grensene, når kunstig intelligens lar oss jukse mer og bedre?

Jeg skriver denne teksten til deg, helt selv. Den består av mine tanker og formuleringer. Mange av de andre ytringene i DN er også slik, men en stor del av innleggene og kronikkene er nok skrevet av kommunikasjonsfolk som formulerer meninger i sine lederes og kollegers navn.

Det er akseptert. Vi forventer ikke at alle ledere skal formulere sine tanker selv. Kongen, statsministeren, statsrådene og mange andre har egne folk som skriver taler og innlegg for seg. Vi regner med at de er involvert og godkjenner, og at formuleringene ofte blir bedre enn om de hadde skrevet alt selv.

Lederes utseende blir også fikset på. På de offisielle bildene er de ofte sminket, pent lyssatt og kanskje bearbeidet litt i redigeringen. Kanskje blir huden glattet og tilført litt ekstra glød, og noen ville hårstrå fjernes. Manipuleringen er ikke så grov som i de råeste filtrene på TikTok, men det kan være nok til at du kan bli overrasket når du møter vedkommende i hverdagsutgave.

Også på film jukses det litt. Jonas Gahr Støre sendte personlige filmer til sympatisører før forrige valg, der han innledet med deres navn. Vi forstår og aksepterer at han bare har lest inn mange navn i tillegg til appellen, og at en datamaskin setter sammen kombinasjoner som virker personlige.

Småjuksing med tekst, foto og film er altså akseptert. Men hvor skal vi sette grensene, når kunstig intelligens lar oss jukse mer og bedre?

Jeg har skrevet så mange kronikker nå, at det er mulig å laste dem inn i en språkrobot og be den skrive en kronikk i stilen til Ole Christian Apeland. Jeg har intervjuet snart 250 ledere i podkasten Lederliv, så det finnes et godt grunnlag til å få en maskin til å stille gode spørsmål med min stemme. Med litt innsats vil roboten kunne lytte og følge opp på en god måte. Vil det fortsatt være mine kronikker og min podkast?

Og hvordan blir podkasten i neste fase, når også intervjuobjektene omfavner teknologien, og min digitale tvilling intervjuer Erna Solbergs og Sigve Brekkes digitale tvillinger? Den blir kanskje morsommere å høre på, fordi datamaskinen kan programmeres til å velge ut det mest spennende. Er det greit, så lenge alle parter går god for innholdet?

New York Times avslørte nylig at noen smartinger har samlet inn minst 89 millioner dollar, altså en milliard kroner, med roboter som ringer folk og ber dem støtte politifolk, brannmenn og militære veteraner som trenger hjelp. Robotene snakker med vanlige folks stemme, og spøker og ler mens de manipulerer giverne til å støtte. (Bare én prosent av pengene gikk til formålet, men det er en annen sak). Er det OK at maskiner tigger?

Kuwait News har introdusert Fedha, en vakker kvinnelig nyhetsoppleser som er digitalt skapt. Hun skal kunne lese nyheter i fremtiden. Det er praktisk med en oppleser som ser perfekt ut og stiller opp nysminket og stylet når som helst, uten å lese feil og uten å kreve lønn eller studiostab. Burde NRK utnytte sine ressurser bedre ved å lage en digital, evig ung Ingvild Bryn?

Vi har sett «deepfake» videoer med politikere som sier forferdelige ting. Det er lett å si at det er noe vi ikke ønsker. Men hva hvis Jonas før neste valg ikke bare bruker maskiner til å flette personlige introduksjoner, men også til å tilpasse budskapet til mottakerens kjønn, alder, bosted og interesser? «Kjære Kari, som pensjonist i Rogaland vet du…». Hvis budskapene er forankret i partiprogrammet og godkjent av Støre selv, er det vel OK? Eller ikke?

Teknologien gir fantastiske muligheter. Etter hvert vil vi alle kunne kommunisere raskere, rimeligere, mer tilpasset mottakerne og sikkert bedre. Vi vil kunne snakke godt på språk vi ikke kan. Men bør vi få vite når den personlige telefonsamtalen, videohilsenen eller e-posten fra sjefen eller den politiske listetoppen er skapt av maskiner? Hva er forskjellen på det og en tekst skrevet av en rådgiver?

Jeg tror vi kan akseptere mye robotkommunikasjon, så lenge vi føler oss trygge på at avsenderen selv stiller seg bak innholdet. Selv hadde jeg nylig stor glede av en podkastepisode fra Seth Godin, som var både skrevet og framført av kunstig intelligens, med Seths stemme. Hadde han ikke sagt det på slutten, hadde jeg ikke visst det. Men dersom han ikke hadde sagt det, og jeg hadde oppdaget det, ville jeg følt meg lurt.

Det er vanskelig å trekke en klar grense for hvor mye av vår personlige kommunikasjon vi kan overlate til maskiner, uten å miste tillit. Et nyttig kontrollspørsmål kan være: Ville folk følt seg lurt hvis de visste hva vi gjorde? Hvis svaret er ja, er det en varselbjelle. Ingen liker å bli lurt. Tillit er en verdi som bygges sakte og tapes fort.

Publisert i Dagens Næringsliv 09.06.23

Motta nyhetsbrev fra Apeland

Noen få ganger i året sender vi ut nyheter og informasjon om seminarer og fagdager. Sett deg på listen.