Lansering Av NHOs Veikart For Fremtidens Næringsliv På Deichman 31.08.2020. Foto: Per-Otto Christiansen/NHO
Lansering av NHOs veikart for fremtidens næringsliv på Deichman 31.08.2020. Foto: Per-Otto Christiansen/NHO

Slett byråkratenes Tinder

Politikerne som vil utvikle næringslivet bør starte med å forandre offentlige anbudsprosesser, skriver Ole Christian Apeland i denne kronikken (publisert i Dagens Næringsliv 04.09.2020).

Denne uken lanserte NHO et veikart for fremtidens næringsliv. Våre mest sentrale politikere stilte opp og snakket engasjert om hvordan næringslivet og Norge skal møte en fremtid med mindre olje og flere pensjonister.

Ikke alle er enige om alt, men noen ord går igjen: Innovasjon, effektivitet, tillit, inkluderende arbeidsliv og et godt samspill mellom offentlig og privat sektor. Disse ordene står i direkte motsetning til det bedriftene opplever når de skal svare på anbudsinvitasjoner fra det offentlige.

Ifølge Regjeringen.no kjøper offentlig sektor kjøper varer og tjenester for om lag 520 milliarder kroner årlig. Det meste kjøpes gjennom ulike former for anbudsprosesser. Jeg kan ikke snakke for alle bransjer, men min erfaring fra kommunikasjonssektoren er at både kjøpere og selgere i stor grad hater disse prosessene. Jeg har det samme inntrykket fra andre bransjer jeg har arbeidet med.

Tanken om å innhente tilbud fra en rekke tilbydere for å få mest mulig igjen for de offentlige kronene er god, men formen dette har fått bygger ikke opp under de edle målene politikerne snakker om.

Tillit er fraværende i anbudsprosessene. Alt må dokumenteres, selv om man bare er i en tidlig kvalifiseringsfase. Tidligere kunne bedriftsledere love høy kvalitet og bli trodd, nå må vi også ofte ha flere referanser på hver eneste medarbeider på teamet, i tillegg til referanser på prosjekter. Det betyr mange timers arbeid for hver tilbyder med å hente inn aksept fra tidligere kunder man vil sette på referanselisten. Sammen med mange andre krav bidrar dette til at det kan ta flere hundre timer å lage et tilbud, selv på et lite oppdrag, Lav tillit gir høy kostnad.

Innovasjon er det lite rom for. Oppdragsgiverne beskriver gjerne akkurat hva de vil ha, fremfor å beskrive sitt problem og åpne for innovative løsningsforslag. Ofte er det tydelig at tjenesten som etterspørres ikke er den rette for å løse problemet, men det er ikke rom for alternativer. Man kan si mye godt om byråkrater, men entusiasme for tanker utenfor boksen er ikke deres fremste kjennetegn.

Effektivitet belønnes heller ikke. Evalueringene går nesten utelukkende på timepris, ikke på hva man faktisk klarer å utrette for pengene. En smart arbeidsmetode belønnes dermed bare med et lavere antall timer, og lavere inntekter. Vinnere i dette spillet blir de som klarer å bruke mest tid på en oppgave.

Inkluderende arbeidsliv høres bra ut i festtaler, og tanken om å ansette folk med CV-hull er god. Men glem det hvis du vil satse på offentlige oppdrag! Her telles vekttall, og det hjelper ikke med verdens beste praktiske kunnskaper hvis konkurrenten har flere mastergrader på laget. Innkjøpene styres dessuten ikke av folk som kan vårt fag, men av jurister med regneark og intrikate poengskalaer for pris og kompetanse.

Noe av intensjonen bak innkjøpsprosessene er at de skal bidra til sunn konkurranse. Det fungerer bare delvis for vår bransje. Det er nemlig vanlig å kreve at en tilbyder kan vise til erfaring fra tilsvarende oppdrag for offentlig sektor de siste tre år eller lignende. Selv om du har utallige suksesser bak deg fra det private, kommer du ikke inn. Dette er ikke konkurransefremmende, men konkurransehemmende.

I politikernes drømmeverden, eller i hvert fall i den blå delen av den, samarbeider offentlig og privat sektor nært for å løse våre felles utfordringer. Vi deler tanker og finner løsninger sammen. Slik er det ikke i anbudsvirkeligheten. Den ligner mer på Tinder-sveiping, der potensielle partnere velges bort uten personlig kontakt. Vanlig praksis er at vi investerer dager, kvelder og helger i et tilbud, for så å få et avslagsbrev på et par linjer. Det fremmer verken utvikling eller motivasjon.

Noen ganger kan man oppleve å bli invitert til et møte, der man entusiastisk skal presentere sitt tilbud for en gruppe fra oppdragsgiveren som ikke skal snakke eller vise følelser. Tanken er at dette skal være rettferdig, men opplevelsen er en psykisk påkjenning som kan drepe all lyst til senere prosesser for selv den tøffeste tilbyder. Prøv selv hvis du tviler.

Formålet med lov om offentlige anskaffelser er at den skal fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser. Skal vi nå det flotte målet, må byråkratenes Tinder erstattes av anbudsprosesser preget av dialog, tillit og samspill, slik vi alle kjenner fra gode kundeforhold. Prosessene bør motivere til innovasjon, effektivitet og inkludering. Dagens system har motsatt effekt, og fører oss ikke til den fremtiden politikerne snakker om.

Les innlegget i Dagens Næringliv.