Det er tid for innsending av årsregnskap for i fjor. For næringslivsledere er regnskapene som ungdomstidens karakterbøker, med den forskjellen at de er åpne for alle. Er vi bedre enn året før? Er vi bedre enn konkurrentene? Klarer vi å levere overskudd til eierne og skatt til samfunnet? Er bedriften på et godt spor?

Er selskapet kjent, kan det være spesielt spennende. DN, Finansavisen, E24 og andre følger nøye med på alt som sendes til Brønnøysund, og byr hver dag på historier om fjorårets vinnere og tapere. For de som leverer underskudd, kan det oppleves som en gapestokk. Jeg tror mange ledere gruer seg litt nå.

Noen av de som går med tap, har bevisste investorer som er forberedt på å dekke underskudd en stund for å se overskudd i fremtiden. Andre må erkjenne at det ikke er mulig å drive videre. I min egen bransje, kommunikasjon og reklame, har det vært mange konkurser og nedleggelser de siste årene. Også en rekke andre bransjer sliter.

Konkursstatistikken forteller at 4 543 aksjeselskaper og 626 personer og enkeltmannsforetak måtte kaste kortene i fjor. I tillegg blir en rekke selskaper avviklet i det stille. I sum betyr det at godt over 100 virksomheter dør hver uke. Bak hver avslutning ligger knuste håp og drømmer. Ingen starter en virksomhet for at den skal mislykkes.

Jeg har stor respekt for alle som starter sin egen virksomhet. Selvstendig næringsdrivende gjør et tøft valg når de takker nei til fast lønn og trygghet for å skape noe nytt. Går det bra, er det ofte starten på et større selskap. Vi trenger slike gründere!

Men NAVs utmerkede statistikksjef, Ulf Andersen, påpekte nylig at det ikke er noe annet land i Europa som har lavere andel selvstendig næringsdrivende enn Norge. Bare 4,1 prosent av oss er selvstendig næringsdrivende. Island og Finland har begge over 11 prosent, mens gjennomsnittet i EU er på 13,2 prosent. Landet i Europa med høyest andel som driver for seg selv er Hellas, med hele 27,3 prosent.

Når folk blir spurt om å nevne navn på næringslivsledere, kommer navn som Petter Stordalen og Kjell Inge Røkke oftest opp. De er våre moderne askeladder, som startet med tomme hender og skapte seg milliardformuer.  Vinnere som lever luksusliv, oser av suksess og er beundret av mange.

Men den vanlige gründer eller bedriftsleder har en helt annen hverdag. Noen få kan sikkert hvile på laurbærene, men titusenvis av ledere sliter år etter år for å få inntektene til å bli større enn utgiftene.

Miksen av kresne kunder, økende kostnader, galopperende teknologiutvikling, stadig nye krav fra myndighetene, ustabile renter og medarbeidere med høye forventninger gjør bedriftsledelse spennende, men også svært krevende. Søvnløse netter og uheldig balanse mellom jobb og fritid er noe de fleste næringsdrivende vet en del om.

Når tallene ender i minus, er det ekstra slitsomt. Lederen bærer det tunge ansvaret for eget og andres levebrød, kanskje sammen med ansvaret for kapital folk har satset på virksomheten, samtidig som problemene skal løses og lederen skal formidle optimisme og fremtidstro. Det er en situasjon ingen ønsker seg.

Ekstra vanskelig er det nå, når mye er usikkert. Hvordan vil verdens og folks økonomi utvikle seg de neste årene? Hva skjer med renten? Hvordan vil kunstig intelligens påvirke min bransje? Spørsmålene er umulige å svare på, selv om man har lang erfaring. Dermed blir det også vanskelig å planlegge en trygg vei til lønnsomhet. 

Vi trenger et levede næringsliv. Vi kan ikke bare leve av verdiene andre skaper, slik vi gjør når vi henter penger fra Oljefondet. Næringslivet løser viktige problemer, driver innovasjon og gjør samfunnet bedre. Alle virksomheter, store og små, fortjener derfor anerkjennelse for å forsøke å utvikle og selge produkter og tjenester folk vil ha, og bidra til fellesskapet.

Ole Robert Reitan, som sammen med sin familie har skapt enorme verdier, har fortalt hvordan Rema 1000 i Danmark har fått takkebrev fra statsministeren der fordi de er blant de 100 største skatteyterne i landet, og dermed bidrar til finansieringen av velferdssamfunnet.

Dette er en innstilling den norske regjeringen kan lære av. Alle som bidrar, fortjener en takk. Men også de som ikke klarer å levere overskudd og betale skatt fortjener noen oppmuntrende ord. De har kanskje jobbet enda hardere, og fått mindre igjen. «Tapere» fortjener også støtte og takk.

Jeg vet heldigvis ikke hva det står i brevene man får når man går konkurs, men jeg har en følelse av at det ikke er noe hyggelig. Og man skal naturligvis ikke feire. Men til en utslitt bedriftsleder som har sett drømmen bli til mareritt, kunne noen kanskje sagt: Vi er lei for at det ikke gikk, men tusen takk for at du forsøkte!

Publisert i Dagens Næringsliv 03.05.25