En tillitsreform i offentlig sektor er et av regjeringens viktigste prosjekter. Reformen handler om å gi de offentlig ansatte tid og tillit til å skape bedre tjenester. De skal få tilliten og makten tilbake, står det i Hurdalsplattformen.

Noen linjer tidligere i plattformen slår regjeringen fast at den vil redusere statlig kjøp av tjenester fra kommunikasjonsbransjen. Ut over holdningskampanjer skal slike tjenester i hovedregel ikke benyttes. Det er altså slik at alle ansatte skal få mer tillit, bortsett fra de som har ansvar for kommunikasjon og vil kjøpe kunnskap fra utsiden. De får mindre.

Det er godt kjent at Trygve Slagsvold Vedum ikke liker kommunikasjonsbyråer. Men det er et stykke fra å mislike en bransje til å diktere statlige ledere at de ikke skal handle med den. Staten har svært kompetente toppledere og kommunikasjonssjefer, og det er oppsiktsvekkende at regjeringen ikke har tillit til at lederne kan organisere kommunikasjonsoppgavene på en hensiktsmessig måte.

Hva er egentlig grunnen til at særlig Senterpartiet ikke vil ha med bransjen å gjøre? I et bredt publisert avisinnlegg skriver partiets parlamentariske nestleder, Geir Pollestad, at «Det blir nå slutt på at personer som gjerne har hatt folkevalgte tillitsverv selger sine råd til høystbydende», og at «Nå blir makt flyttet fra PR-byråene over til helt vanlige folk»

Det er ikke lett å forstå tankene bak. Er det et mål at folk med kompetanse fra tillitsverv ikke skal stille denne kompetansen til rådighet for statlige virksomheter? Hvordan flyttes makt til vanlige folk ved at staten slutter å kjøpe kompetanse? Begrepet «høystbydende» passer også dårlig inn i et system der alle innkjøp skjer via anbud og laveste pris vinner.

Tidligere er kostnadene ved bruk av byråer trukket frem. Staten bruker millioner på kommunikasjonshjelp. Det er prisverdig å ville kutte i offentlige utgifter, men det er langt fra sikkert at det blir billigere å erstatte byråene med egne ansatte. Hvis det er slik at det brukes stadig mer på byråer, er forklaringen trolig at kjøperne opplever at de får god verdi for pengene. Kanskje man hadde spart på å sette enda mer arbeid ut?

Det er flere grunner til at statlige etater, bedrifter og organisasjoner kjøper hjelp fra kommunikasjonsbyråer. En av dem er fleksibilitet og kostnadseffektivitet. Det er bedre å leie inn noen når man trenger hjelp enn å bygge opp staben. Vanlige tjenester som medietrening, krisekommunikasjonsøvelser og omdømmemålinger er ikke noe man trenger hele tiden, men det er fint å få hjelp iblant.

En annen viktig grunn til å bringe inn et byrå, er at byråene opparbeider seg spisskompetanse gjennom å gjøre det samme for mange kunder. Rådgivere er som bier som flyr fra blomst til blomst og bringer med seg nektar i form av fersk kompetanse. Kombinasjonen av kundens kunnskap om egen virksomhet og rådgiverens erfaring fra mange andre virksomheter gir bedre resultater.

Den tredje gode grunnen til å engasjere et byrå, er at eksterne rådgivere ser virksomheten fra utsiden. Utfordringene som kommunikasjonsrådgivere blir bedt om å løse, knytter seg ofte til virksomhetens kommunikasjon med omverdenen, og derfor er det er en fordel å være på utsiden. Dette perspektivet kan ikke erstattes med flere interne ansatte.

Regjeringen skriver i Hurdalsplattformen at den «vil oppnå mer velferd og mindre administrasjon, mer lokal frihet og mindre detaljstyring». Det er gode mål. Jeg tror mange statlige ledere ser at klok bruk av kommunikasjonsbyråer bidrar til både bedre tjenester og reduserte kostnader. Derfor er det synd hvis muligheten tas fra dem.

Senterpartiet flytter ikke makt til vanlige folk ved å gi statlige ledere mindre tillit. Dersom etatene tvinges til å løse alle oppgaver uten hjelp fra utsiden, blir resultatet en statlig administrasjon med flere ansatte og færre muligheter. Det eneste som flyttes til vanlige folk er økte kostnader.

Publisert i Dagens Næringsliv 29.10.21